Viktig høst for HiOA-demokratiet

Denne høsten står HiOA overfor flere viktige kursvalg i kjølvannet av fusjonen i 2011. En aktiv debatt i Khrono kan bli avgjørende for et godt utfall.

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU, har tatt tempen på høgskolen tre år etter fusjonen. Og NIFU har fått ros for å gjøre to ting som ikke er noen selvfølge når man får organisasjonseksperter på besøk: For det første ser de ut til å ha lyttet, til og med nedover i organisasjonen. For det andre virker det som om de ikke har foreslått forandringer bare for forandringens skyld.

Edruelige og fornuftig dimensjonerte endringsforslag framfor en massiv og fremmedgjørende omkalfatring så kort tid etter fusjonen, kan i seg selv bidra til en tillitsfull atmosfære og en bedre debatt. Men til tross for NIFU selv beskriver sine anbefalinger som relativt beskjedne, ligger det dynamitt i flere av forslagene.

Nå skal anbefalingene ut på høring, med frist i november. Det er særlig to spørsmål som peker seg ut. Det ene er forslaget om at mer ressurser igjen må flyttes tilbake til det nivået der undervisningen og forskningen faktisk foregår. Fusjonen i 2011 brakte med seg noen klare gevinster, men også en del frustrasjon: større avstand mellom nivåene, større avstand mellom kjernefunksjon og støttefunksjoner, og mer opplevelse av byråkrati.

Sidsel Øiestad Grande fra yrkesfaglærerutdanninga var paneldeltaker på oppstartsseminaret på SAM sist fredag, det første allmøtet der NIFU-studien ble presentert. Hun pekte på det paradoksale i at bare 10 % av de spurte i HiOAs nylige omdømmeundersøkelse var positive til arbeidsplassen sin. Men alle jeg kjenner er jo engasjerte mennesker som elsker jobben sin, sa Øiestad Grande - kan misnøyen da skyldes noe annet enn en følelse av avstand og manglende tillit?

Øiestad Grande har et poeng. Mange her er virkelig glade i jobben, og strekker seg langt for å utøve den på best mulig måte. Det jobbes hardt, og det jobbes gjerne også både kvelder, helger og i ferier - helt uten oppmykning av arbeidsmiljøloven. I tillegg er de fleste stolte av en institusjon der kombinasjonen av akademisk grunnmur og yrkesrettet reisverk oppleves som langt mer spennende enn de «klassiske» universitetene.

I dette perspektivet blir selvsagt resultatet av omdømmeundersøkelsen en gåte. Fredagens debatt på SAM antydet et svar - for når blir universitets- og høyskoleansatte misfornøyde? Omtrent der andre lærere blir det hvis de føler at de ikke får godt nok armslag til å gjøre jobben sin - noe som illustreres godt av den pågående streiken i grunn- og videregående skole.

Vi ser det samme hos en rekke andre faggrupper. De kraftige reaksjonene fra leger og sykepleiere ved Oslo universitetssykehus etter den såkalte Oslo-prosessen er ett, godt belyst eksempel. Striden mellom fag og styrere har i det hele tatt vært tematisert i en rekke nyhetsmedier de siste årene. Ikke minst er Klassekampens serie fra høsten 2013, «Faglighet for fall», verdt å lese.

Fagligheten står fortsatt forholdsvis støtt, men det bør den også gjøre. Faller den, går mye annet med i raset. Dette kan det synes som om NIFU har sett. NIFUs forslag om å flytte noen av ressursene nedover i organisasjonen igjen, å forkorte de såkalte styringslinjene litt, vil trolig bli godt mottatt fra de fleste på grunnplanet. Likevel ligger det en del sprengstoff i dette. NIFU foreslår ikke selv hvordan dette rent praktisk kan løses, og noen ytterligere vekst i HiOAs administrasjon anbefales ikke. Til tross for alle gode intensjoner, kan det dermed ligge an til en hard dragkamp.

Et annet kontroversielt tema er lederspørsmålet. NIFU har diagnostisert HiOA-ledelsen som «spesielt todelt». Avstanden mellom den faglige og den administrative ledelsen er etter NIFUs mening for stor, og dette kan svekke organisasjonen. Alternativet til dagens ordning er såkalt enhetlig, tilsatt ledelse. NIFU forsøker å ikke konkludere, men heller likevel i retning av en slik modell.

Også flere av paneldeltakerne på fredagens oppstartseminar på SAM argumenterte for enhetlig ledelse. Øiestad Grande mente dette gir større garanti for at skolen oppfyller sitt samfunnsmandat.  Tidligere rektor Steinar Stjernø mente at valg ikke nødvendigvis gir like gode kandidater som tilsetting, som han hevdet gir et bredere rekrutteringsgrunnlag. Robert Wallace Vaagan ved Institutt for journalistikk og mediefag mente derimot at fortsatt valgt ledelse er en forutsetning for å bevare høgskoledemokratiet, et poeng som også flere Khrono-debattanter har fulgt opp siden.

Andre debattanter peker på at det må gå an å forene forskjellige hensyn. Forskerforbundets Erik Døving skriver i en tråd her på Khrono at universitets- og høgskoleloven slår fast at både interne og eksterne kan stille til rektorvalg allerede i dag. Dermed skulle ikke valgt ledelse være noe argument hva rekrutteringsgrunnlaget angår. Flere har videre fremholdt at også en tilsettingsprosess må sikre at kandidaten faktisk har legitimitet i organisasjonen.

Legitimitet er et nøkkelord. For det første vil nok endringer som svekker høgskoledemokratiet skape reaksjoner. Som talsmann for tilsatt rektor var Stjernø også opptatt av å understreke at kandidatene må ha legitimitet og dele skolens verdier. Alt i alt er det vel dessuten slik at begge leire ønsker de beste kandidatene, uenigheten handler mer om hvordan man sikrer seg den lederen som er best for HiOA.

Dessuten – og det er viktig - utløser nok tanken på tilsatt rektor hos mange en aldri så liten skrekkvisjon. Skrekken er en såkalt «ny kost» utenfra, en lederskikkelse som har mer lojalitet oppover og ut av organisasjonen enn nedover, som først og fremst er opptatt av å bygge et monument over seg selv, og som forveksler forankring med tåkeprat som er umulig å argumentere mot.

Det er ikke til å komme fra at tilsatt rektor smaker av New Public Management, noe som knapt er noe honnørord lenger utenfor de kretsene som lever av det. Unngår man å havne i den fellen, går det imidlertid trolig an å få oppslutning for flere modeller. Men virksomheten ved HiOA er for verdifull til å settes vekk til en leder som ikke fullt og helt har skolens og utdanningenes beste for øyet.

Et stort pre når høgskolen nå skal ta nye viktige veivalg, er at vi har etablert nettavisen Khrono som en avgjørende arena for nyheter og debatt. Å ha et organ som Khrono er i seg selv en garanti for høgskoledemokratiet, selv om ikke avisen kan gjøre jobben alene.  

Siden oppstarten for under halvannet år siden har Khrono publisert over ett tusen artikler og skapt en oppblomstring av debatten her på skolen, både i selve avisen og på møter, i kantiner og i korridorer. I juni fikk Khrono til og med Fagpresseprisen for 2014, som en «aktør av vår tid» som har etablert seg raskt og som med sin digitale satsning både «når frem til målgruppen (og) gjør seg gjeldende langt utenfor denne», som det het i juryens begrunnelse.

Dette er noe ikke bare redaksjonen, men hele skolen kan være stolt av. Etter den betente fusjonsstriden viste ledelsen og styret ved HiOA stort mot ved å etablere en uavhengig avis, og ved å skape en åpen og velfungerende debattarena.

I høst gir Khrono oss en unik mulighet til å unngå at høringsrunden blir en topptung affære som mange synes det er vanskelig å følge med på. Selv med nesten alt materiale tilgjengelig på nett, er det vanskelig å få overblikket. «Ting blir jo bare plutselig vedtatt, uten at man har skjønt noen ting,» sa en ellers svært både lærenem og observant kollega fra et annet institutt under fusjonsstriden. Bare rapportene fra NIFU er på et par hundre sider, og i månedene som følger vil det bli produsert bunkevis med ny tekst, ofte med de sentrale poengene godt gjemt.  Men bruker studenter, ledelse og ansatte Khrono aktivt, gir det en god mulighet til å snu de steinene som må snus i disse sakene, på en måte som gjør at alle får anledning til å danne seg en mening.