Økonomisme vs kvalitetsledelse

Ideologien økonomisme truer i dag den norske modellen og dens velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden, skriver professor Noralv Veggeland ved Høgskolen i Lillehammer.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Regjeringens utdanningsreformer og fusjoner henfaller til økonomisme. «Økonomisme» er økonomisk fundamentalisme som bygger på rene økonomiske kalkyler som ensidig beslutningsgrunnlag for politiske vedtak. De framhever fritt behandlingsvalg for pasienter ved privatisering som en «billig» løsning. For hvem?

I faglitteraturen defineres «økonomisme» som en ideologi, en «isme», som legitimerer at de fleste samfunnsreformene i dag avgjøres på grunnlag av rene økonomiske kalkyler og ikke kvalitet i offentlig og privat sektor. Denne ideologien truer i dag den norske modellen og dens velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden. New Public Management (NPM) som dominerer vår regjering og deres rådgiveres tenkning i dag tror på privatiseringens fortrinn. De roper på effektivisering, reform, reform omstilling og innovasjon i offentlig sektor.

Ideene hentes fra angloamerikansk forvaltningstradisjon med 30 års erfaring med NPM. Dyrere og dårligere offentlig sektor er hovedkonkonklusjonen på to internasjonalt anerkjente forskeres evaluering av styringsmetoden NPM. Hood og Dixon har studert engelske erfaringer og konklusjonen er oppsiktsvekkende negativ. Til de nordiske landene kom NPM med sin økonomiske fundamentalisme for fullt på 1990-tallet med sosialdemokratiske regjeringer. De fulgte New Labour og Tony Blairs liberale «Third Way» i England.  

Økonomisme i politisk NPM-tenkning betyr at økonomisk logikk og verdisetting blir et overordnet tenkesett i all ledelse. New Public Management (NPM), som i dag dominerer offentlig sektor, er en etterligning av organisering og ledelse i privat sektor med ensidig bedriftsøkonomiske produktivitetsmål. Tenkesettet kom med framveksten av nyliberalismen i den USA-dominerte vestlige verden på 1980-tallet, og er blitt normgivende for all ledelse i både privat og offentlig sektor.

Særlig to konsepter er blitt norm for å i gang satte reformer, nemlig a) mål- og resultatstyring og b) konkurranseutsetting og privatisering ved anbud – outsourcing. Som i privat sektor skal detaljerte mål og delmål formuleres slik som i offentlig helsevesen, eldreomsorg, skole og andre etater. Dette fører til måling av resultatoppnåelse. Indikatorer for kvalitative resultater defineres, de rapporters, summeres, evalueres og underkastes «bench marking» for å finne de mest økonomisk effektive virksomhetene ut fra produktivitet.  Det skapes et stort og kostbart målstyringsbyråkrat. Hood og Dixon konkludere med «dyrt og dårligere».  

Det kommer til å bli ansatt et stort antall direktører, og budsjettbalanse blir det nye mantra.

Noralv Veggeland

Mål- og resultatstyring er blitt en alminnelig akseptert og generell ledelsesmetodikk. Metodikken baserer seg på rapportering og måling av resultater i forhold til oppsatte mål gitt av eiere - statlige og private. Økonomismens normgivende funksjon har på et overordnet plan snevret inn begrepet resultat til målbare økonomiske størrelser avledet av et sett kvantitative indikatorer som intenderer å måle kvalitet.

Økonomismen har skapt profesjonelle ledere som begrenser sitt ledelsesansvar og sine oppgaver til økonomistyring i tråd med denne metodikken. Mannen bak begrepet «kvalitetsledelse», W. E. Deming, var inspirert av den nordiske modellen, og hevdet allerede på 1980-tallet at USA ville tape i den globale konkurransen fordi den inngrodde økonomiske tenkningen i det amerikanske samfunnet ikke evnet å utnytte tilgjengelige menneskelige ressurser (human capital) som del av verdiskapingen.

De rent økonomiske fordelene ved kvalitetslederskapet, som avviser økonomismens bærende prinsipp, er at økonomiske kalkyler ikke tar hensyn til vanskelig målbare virkninger på faglig utvikling, forskning, arbeidsmiljø, bærekraft og miljø og andre kvaliteter. Disse virkningene lar seg vanskelig måle av flere grunner, blant annet fordi de dreier seg om kvalitet og virkninger som kommer kanskje flere år senere.

Derfor er det slik: Når det økonomiske grunnlaget er klarlagt for en virksomhets utvikling, vil kvalitetsledelse bety at virksomheten kanskje må ofre noen kroner ved å akseptere en noe mindre lønnsom løsning på kort sikt. For å oppnå kvalitet og fordeler på lengre sikt må ledelsen derimot tenke annerledes og ikke henfalle til økonomisme. Dette utfordrer i dag den norske velferdsstaten

Den normgivende ideen bak fusjoner av universitet og høyskoler er at disse skal bli offentlige «foretak», og at de skal drives som bedrifter, med hvert sitt profesjonelle styre, men i hovedsak offentlig eid. Ledelse basert på økonomiske kalkyler, skal legges til grunn med overordnet mål om effektivisering og økonomisk innsparing. Det kommer til å bli ansatt et stort antall direktører, og budsjettbalanse blir det nye mantra. Disse direktørene vil utgjøre den profesjonelle toppledelsen med ansvar for økonomistyring. Den profesjonelle ledelsen vil bli overordnet fagstyringen ved universitetene og høyskolene – noe som allerede er i gang.  

Faglig ansatte er opprørt over situasjonen. De krever kvalitetsledelse, og protesterer mot at deres tid brukes nå på å oppfylle krav om detaljplanlegging og rapportering og inngrep fra det økonomiske målstyringsbyråkratiet. Dette rammer studentene og forskningen, noe som vil få langsiktige negative konsekvenser.

Konseptet kvalitetsledelse med røtter i den nordiske velferdsmodellen holder på å bli fraværende. Økonomismen vinner fram, med den norske høyreliberale samarbeidsregjeringen som retningsgivende og ukritiske reformatorer.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS