Dannelse i fagfellevurdering

Når forskere vurderer hverandres arbeid, går det ikke alltid dannet for seg. Slik innledes artikkelen der Morgenbladet skriver om fagfellevurderinger blant forskere. Det er sikkert riktig at det kan skorte på dannelsen, men dannelse og konstruktivitet bør være et ideal, også for fagfellevurderinger. Det er det flere grunner til. Her vil jeg fremheve dannelsens forbindelse til saklighet, som jeg mener bør være et overordnet ideal i alt forskningsrelatert arbeid.

Det er vanskelig å være udannet og samtidig ivareta normer for saklighet, slik vi ser i eksemplene som er gjengitt i Morgenbladet denne uken. På ulike vis bryter sitatene fra fagfellevurderinger med disse normene. I sitatene er det for eksempel ikke utelukkende saken som står i fokus. Forfatterne av sitatene synes å ha flere anliggender og mål med sine fagfellevurderinger enn en rendyrket kritisk vurdering av selve teksten. Gjennomgående er det avsporinger der forskerens egne negative følelser synes å fremtre. I artikkelen kan vi også lese eksempler på upresise og ubegripelige formuleringer.

I Morgenbladet denne uken beskriver forskeren, Thomas Hegghammer ved Forsvarets Forskningsinstitutt, det som kjennetegner ham selv som fagfelle. Han sier at han er tøff i tilbakemeldingen, og at han forventer klar tale tilbake. Hegghammer bidrar også med sitater fra egne tilbakemeldinger, som han synes å mene at illustrerer hans poeng om klar tale og effektiv tidsbruk.

I èn fagfellevurdering forteller Hegghammer at han har skrevet: The first paragraph is one big ball of clichés («more than ten years after the tragic events of 9/11» - please, make an effort). En beskrivelse av et avsnitt som one big ball of clichés, er imidlertid ikke et eksempel på klar tale, forstått som en kritisk vurdering av teksten. Innholdet kan fortolkes som:

• Et uttrykk for Hegghammer sin irritasjon.
• Et uttrykk for Hegghammers følelse av overlegenhet og nedlatenhet.
• Et forsøk på å underholde og/eller imponere redaktøren ved hjelp av en artig formulering.
• Et forsøk på å såre forfatteren.

Eksempelet kan altså leses som en henvendelse både til redaktøren, som også skal lese vurderingen, og til forfatteren av artikkelen. For disse to synes sitatet å ha ulik funksjon, som foreslått i punkt 3 og 4.

Etter mitt syn har ikke fagfellevurdererens følelser noe å gjøre i en fagfellevurdering. Vurdererens irritasjon og nedlatenhet er ikke relevant i denne sammenheng. Det er heller ikke sårende kommentarer. De er ikke en del av oppdraget. Det er likevel i mange tilfeller uunngåelig å såre forfatteren. Mange kritiske innvendinger og forslag til omfattende revisjoner kan være vanskelig å håndtere følelsesmessig.

Fagfellevurderingenes funksjon er å kritisere og å opplyse, ikke å underholde på andres bekostning. One big ball of clichés kan dessuten i seg selv leses som en klisjé. Klisjéer, som forslitte og mye brukte uttrykksmåter, regnes heller ikke for godt språk i fagfellevurderinger. Slike språklige virkemidler styrker ikke tilliten til det arbeidet som er gjort, og kan snarere være egnet til å svekke fagfellevurdererens troverdighet.

I følge Morgenbladet åpnet Hegghammer ballet på denne måten i en annen nylig fagfellevurdering: Almost everything in the introduction is inaccurate or problematic. Almost everything er en upresis formulering. For en artikkelforfatter kan det være vanskelig å forstå hva den referer til. I samme vurdering forteller Hegghammer også at han skriver at «resonnementet bak hypotesen som skal testes er «bizarre».» Det er vanskelig å forestille seg hvordan denne kommentaren er ment å skulle forstås, og hva bizarre skal bety i denne sammenheng. Ikke bare bryter sitatet med normen om presisjon. Sitatet forutsetter en hardhudet mottaker.

Det er neppe formålstjenlig med fagfellevurderinger, som gjennom sin form bare dyrker frem de mest hardhudete av oss. Da vil vi etter mitt syn risikere å gå glipp av mange forskertalenter.

Hvorfor i all verden bruke tid i en travel forskers hverdag på å stryke voksne kolleger med hårene, spør Hegghammer retorisk. Svaret gir seg selv. Som forskere og kritikere av hverandres arbeider skal vi ikke stryke hverandre med hårene. Fagfellevurderinger handler om kritisk å vurdere kvaliteten på et aktuelt arbeid. Er det publiserbart? Dersom det vurderes som publiserbart, skal man bidra til at det blir bedre.

Vi bør derimot ikke kaste bort tiden på å dyrke vår egen irritasjon, eller tilstrebe å underholde redaktøren. Det innebærer at vi ikke engasjerer oss i leting etter metaforer og andre oppsiktsvekkende språklige virkemidler og formuleringer som vi senere kan referere for Morgenbladets lesere og andre interesserte.

LES OGSÅ: Akademiske slag under beltestedet, artikkel i Morgenbladet