Åpne, nettbaserte kurs er på opptur i Norge

På engelsk kalles de Massive Open Online Courses (MOOCs):

• Kunnskapsdepartementet har nylig oppnevnt et utvalg som skal vurdere hvordan norske utdanningsmyndigheter og institusjoner skal forholde seg til den raske framveksten av høyere utdanningstilbud over Internett. I pressemeldingen den 21.06 heter det at fremveksten av MOOCs kan medføre nye former for global konkurranse om studentene og få konsekvenser både for høyere utdanning og livslang læring. Utviklingen går raskt, og det er nødvendig at vi begynner å tenke grundig over hva dette kan bety for norsk høyere utdanning. Utvalget ledes av professor Berit Kjeldstad som er prorektor for utdanning ved NTNU. Hun skal levere første rapport før utgangen av året.
• Høgskolen på Lillehammer og Universitet i Oslo har invitert til landskonferanse om dette 10. september.
• eCampus-prosjektet ved HiOA vil også kunne gi gode bidrag til framdrift på dette feltet. Her er det satt av over 25 millioner kroner til digitalisering av læringsmiljøet 2013-15.
• HiOA's LATINA/lab (Learning And Teaching in a Digital World) har begynt dette arbeidet med en MOOC-tilnærming til sommerskolen 2014. Det viderefører arbeid med utprøving og oppøving i prinsippene for internasjonalisering av undervisningsformene som har vært drevet siden sommerskolen startet i 2008. Andre internasjonaliseringstiltak som forener læring, nettverksbygging og FoU er også aktuelle. Her rekrutteres åpent, men særlig fra de samarbeidsmiljøene som er utviklet i Øst-Afrika, Midt-Østen, Øst-Europa og Kina - og Norge.

Det er erfaringer med LATINA-kursene som legges til grunn i denne artikkelen. De er utformet med en antakelse om at det nettopp kan være blandingsløp som vil feste rot. Studentene samarbeider på nett i større grupper på noen titalls eller hundretalls som kan økes til flere tusen. Når en utformer kursene for studentdrevne arbeidsformer skalerer de lettere og det var slik MOOC-bevegelsen kom i stand. Det hele skjer i avsluttende kursmoduler over 6-8 uker. Hver uke krever 8-10 timers arbeidsinnsats slik at et kurs svarer til to studiepoeng. 

I LATINA-kursene arbeider studentene på engelsk. Da kan en også gjøre seg direkte nytte av internasjonale ressurser på det aktuelle profesjons- og fagområde. Etter hvert vil en utvikle materiale på norsk og kunne ta i bruk andre skandinaviske språk. Kursene kan da fint fungere som forberedelse eller være parallelle og utfyllende til campus-basert opplæring. Åpne nettbaserte kurs kan dessuten være nyttig i etter- og videreutdanning. De kan kjøres helt ut på nettet eller være koblet med samlinger, konferanser og teach-ins.
Her tar jeg opp mer om bakgrunn og noen sentrale utfordringer for denne nye bølgen på utdanningsfeltet.
 

Digital teknologi har fulgt Moore’s lov i 50 år. Den sier at transistortettheten i en mikroprosessor eller på minnepinnen dobles hvert annet år. Dette har hatt revolusjonerende betydning for pris og tempo og for allmennhetens bruk av automatisk databehandling. En tilsvarende utvikling har skjedd for andre komponenter som fotolinser og mikrofoner og for framvisningsteknologi som flatskjermer, projektorer og de forventede nye opptaks-og framvisningsbrillene til Google. Det gjelder enten data representerer skrift, musikk, video, bilder eller deres sammenstilling i f.eks. lærebøker og forelesninger på boks. Internettet bringer det hele sammen og virker som forsterker.

En bør nå også ta det lange sidespranget til internasjonal politikk. For det er en sammenheng mellom dette og bybefolkningens uro i arabiske landene, Brasil, Tyrkia og over store deler av Europa. Den er nok primært drevet av en økonomisk krise og politisk tungpustethet. Men dette er toppen av en dyptgående globalisering og en digitalt framdrevet produktivtetsvekst som har ført med seg påtakelig overproduksjon. Amerikanske økonomer peker på at en liten elite, populært kalt de 1 prosent, har tilegnet seg økende del av produksjonsutbyttet. De fleste andre får relativt mindre for The winner takes it all. Da stopper det hele opp.
Men digitaliseringen endrer ikke bare på sirkulasjonen av varer og tjenester i samfunnsøkonomien. En ting er stormaktenes digitale linser, mikrofoner og brevåpnere er å finne på innsiden av samfunnsborgernes privatliv. Protestene mot det som skjer politisk og økonomisk er også formidlet og kanalisert via digitale medier. Det er sammenheng mellom Den Stående Mannen på Taksim-plassen i Istanbul og Facebook på mobilen. Han ble arrestert for å stå stille. Tanken går til jøssingmarkeringene under 2. verdenskrig der gode nordmenn bar rød topplue mot tysk okkupasjon. Statspolitiet beslagla i store mengder. Da ble det populært å gå barhodet trass vinterkulda:
— Hvorfor arresterer dere meg?
— Du går barhodet.
— Men dere tok lua mi…!

 
Tilbake til utdanningsfeltet. Fra å være preget av enslige svaler – the early adopters – er digitalisering blitt et anliggende for alle. Akademikere i særlig USA og Storbritannia deler seg i entusiastene og de som med stigende engstelse tar MOOC-fenomenet på alvor. De siste frykter markedsutsetting av høyere utdanning, innsparinger og svekkelse av institusjonenes faglige autonomi. Blir universitetene service-bedrifter? Hvorfor kan studentene kjøpe lærebøker i markedet og leie videofilmer, men ikke forelesninger? Her befinner både lærebokforfatterne, forlagene og pensumforvalterne hverandre i nytt jaktterreng. Vi vil få stridighet om opphavsrett og sertifisering? Minst fem av Courseras mange hundre online kurs er nå akkreditert i USA. Fra å være rettet mot Ivy Leage går man etter State Universities som vel ligger nærmest vårt høgskolesystem. Der er det mange studenter og mest klem på økonomien.

Digitaliseringen har så langt fart mildt fram i Norge. Det vil ikke vare. For den som arbeider i utdanningsfeltet er nå tida kommet til å ta inn at framstilling, spredning og bruk av tekster har andre rammebetingelser enn for et par generasjoner siden. Vi kan ikke se det å arbeide med læring og forskning i bengalsk lys. Gi meg heller den kjølige morgensol!
Da blir det å se at i likhet med det å pløye og ellers pleie jord og krøtter eller håndtere fabrikkenes maskineri, er tekstproduksjon først og fremst å forstå som produksjon. Om den leses eller foreleses er teksten et resultat av arbeid. Lesning og forelesning også. Det akademiske er blitt et massefenomen med omtrent like smarte eller usmarte folk som ellers i samfunnet, og som stort sett gjør jobben sin etter beste evne – som ellers. Vi er underlagt arbeidets allmenne betingelser.
Dette omslaget fra teknologi til det sosiale og økonomiske fikk sin vesentlige markør i mai 2012 da MIT og Harvard gikk sammen om å satse på nonprofittiltaket EdX for å tilby høynivås og åpne gratiskurs på nettet. I samme periode har aktører på Standford University startet de to for-profit-nettverkene Coursera og Udacity. Også Khan Academy spiller her en rolle med støtte fra Google som selv har lansert sin egen kursutviklings-plattform. Det samme gjelder Amazon som nå utvikler et lærestøttesystem basert på at den digitale læreboka også kan fungere som et sosialt medium. Her hjemme er Gyldendal opptatt av dette samspillet mellom trykte og nettbaserte læringsressurser. Man vil gjerne ha tilgang til studentenes notater og framdrift. Det blir å gjenta: Boka i sitt digitale format omdannes til sosialt medium i egen rett og det igjen blir lærestøttesystem.

En kan kanskje se framveksten av denne porteføljen av kursplattformer som utdanningens 2.0. Lærestøttesystemer som Blackboard i USA og IT’s Learning, LUVIT eller Fronter i Norge er «So Last Century», dvs. Web 1.0. Eksempelvis ble Fronter bygget rundt metaforen skolestue, gang og klasserom. Den tøyes noe når den skal romme 100.000x24x7, dvs. ganske mange studenter fra hele verden som samhandler 24 timer i døgnet 7 dager i uka. Det forklarer kanskje også hvorfor en kursansvarlig i åpningsvideoen for et Stanford-kurs refererte til ordet klasse («class») minst 30 ganger i løpet av to minutter. En besvergelse!
Årene framfor oss bør preges av kompetansebygging i personalet. Den faglige, den institusjonsadministrative og den tekstteknologiske eller dokumentalistiske ekspertise må samarbeide seg i mellom og med studentene. Her trengs partnerskap og gjensidig aksept,- ingen over – alle ved siden. Ikke minst må fagforeningene våkne.
Vi trenger ikke mimre-motstand. Det må lages bærekraftige og framtidsoptimistiske avtaler om opphavsrett og gjenbruk, prising og kvalifikasjonsveier. Derfor må ikke lærerne tvinges til å binde sin framtidsoptimisme til 0.8 publiseringspoeng i året. En må berømme og belønne godt utviklingsarbeid knyttet til utdanningens – og forskningens! – digitalisering. Ellers tror jeg institusjonen kan skyte en hvit pinne etter det å bli internasjonalt anerkjent og nasjonalt ledende.
Vi trenger en tydeligere policy. eCampus-tiltaket har potensiale. La alle som evner og vil få delta – en frivillighetens koalisjon med et ørlite påtrykk for vennskapens skyld.

Det krever igjen en tredjegrads kontakt med digitale læringsformer. Det følgende viser til noen av de momentene som trer fram gjennom LATINA-erfaringene spesielt og MOOCs-erfaringer generelt:
• Åpent for innsyn: Et MOOC er per definisjon åpent og nettbasert. En må altså la videoer, tekster, oppgaver osv. ligge lett tilgjengelig for alle. Da må produsenten og aktøren – for eksempel lærer – øve i det å formulere seg skriftlig og på skjerm slik at det ikke bare tåler dagens lys og kollegenes kritiske innsikt, men også slik at studentene ikke sovner. Som i alt annet: Øvelse gjør mester og fortrinnsvis konkret.
• Deadlines: Det kan være nyttig å skille mellom «design time» og «run time». Kursene må være ferdig laget før de holdes. Underveis er det ikke så mye en kan endre på. Det innebærer samtidig at tilbakemeldingsløkkene må bli sterkere og klarere. Her kan en bruke et rikt erfaringsgrunnlag fra databehandling der en snakker om tidlig eller sein binding. I dag har vi også problemer med at lærere gjerne vil snekre på sine kurs helt inntil oppstartsdato og gjerne gjennom hele kurset, mens administrasjonen vil ha formalia i orden i (svært) god tid. Denne spenningen blir skjerpet.
• Studenters samhandling og likemannsvurdering: Men den viktigste forskjellen fra tradisjonelle kurs er at det er studentene selv som står for alt vesentlig av dialog og samhandling. Nøkkelen her er den løpende formative (læringsfremmende) evalueringen. Lærer kan ikke håndtere 100-talls og 1000-talls forespørsler. Derfor må kursene bygges om til å støtte automatisk evaluering, likemannsevaluering (blant studentene) og egenevaluering. Det innebærer både rike interaksjons-mekanismer som diskusjonsfora, mikroblogger og blogger, wiki-er, video- og billeddeling osv. Og det trengs i særlig grad mange «stopp-tenk-og-test-deg-selv»-momenter.  Det er et analytisk krevende arbeid å definere og implementere slike avbrudd.
• Studentoppgaver. Et fjerde moment som også krever mye gjelder omdanning av innlevering av små og større oppgaver. I noen fag kan evalueringen automatiseres. På grunnlag av ordrettings-programmene er det utviklet algoritmer for å sjekke grammatikk og skrivestil. En kan levere essay for automatisk evaluering (på engelsk) og få umiddelbar tilbakemelding før en forbedrer bidraget. Men til sjuende og sist må noen andre,  som regel 3-4 medstudenter, vurdere den endelige teksten. Til dette problemfeltet hører også plagiering der en likeledes kan kjøre automatisk «plagieringsvask».

Men kursene kan og bør også kunne inngå i campus-baserte løp. Det betyr samtidig en ny tilnærming til samværet der lærers forelesning i 2x45 minutter nok ikke er det en skal legge mest vekt på. Da må en dypere inn på hva som skjer ansikt til ansikt og i praksisperiodene.
Det får være en annen skål. Her er det nok å gripe tak i.