Menneskelighet på film

Hvordan viser man fram hele menneskeligheten? Alle de merkelige tingene menneskene driver med? Ett grep er å ta seg god tid. Som Yann Arthus-Bertrand, han bruker over tre timer.

På den tiden lar han oss møte noen av de som utgjør menneskearten, slik at de kan fortelle om alt mulig som handler om den menneskelige tilværelsen. De snakker om hva et liv inneholder, hvordan det er å være et menneske, hva det er å befinne seg i ekstreme situasjoner, hva kjærlighet er, hvordan det er å bli utsatt for andres dårlige handlinger, om døden - om det aller meste.

Dette er ikke egentlig en film, hvis vi med film forstår at den skal tilby en eller annen fortelling og at denne fortellingen skal framstilles med bilder og lyd. Også dokumentarfilmer kan jo forstås innenfor en slik ramme. Men «Human» består av lyd og bilder, så hvordan kan jeg da påstå noe slikt? Det er fordi dette er en lang rad monologer, og de er ikke bygget opp som en fortelling, eller med et tydelig dramaturgisk grep. Likevel er flere deler av «Human» fascinerende.

I denne filmen, for det er selvfølgelig likevel mulig å kalle den det, er det aller meste av tiden viet til ett og ett menneskes fortelling. De ser rett inn i kameraet, og vi ser dem i klare farger og skarpe bilder mot en mørk bakgrunn. De ser rett på oss som er betraktere. Det ser ut som om de sitter på den andre siden av et kafebord og fører en intens samtale med oss.

Noen gråter. Noen smiler. Alle forteller med et alvor i bunnen. Om mennesket, om mennesker. Om det menneskelige.

Arthus-Bertrand viser fram et rikt persongalleri. Men har han glemt den vestlige verden? Jeg savnet mer fra vår egen del av kloden. Det hadde styrket fortellingene om også mer av vårt eget var tydeligere inkludert.

Så, hvis du vil ta en prat med mennesker som har opplevd livet og vil snakke med deg om det, er du invitert. Men du må ta med kaffe selv.